Takk!

UÆÆ..😭 TUSEN TAKK for alle tilbakemeldingene dere gir meg på min prestasjon i 71 grader nord, setter utrolig pris på at dere tar dere tiden til å skrive til meg.

Og i dag så fikk jeg en helt vill tilbakemelding som virkelig skapte frysninger som jeg bare må dele - nemlig at min innsats på TV-skjermen har motivert ei dame til å fortsette kampen mot kreften og starte på en ny cellegifts-runde. Det viser hvor mye makt media og tv programmer har - og jeg hadde ikke i min villeste fantasi sett for meg at det var en av tilbakemeldingene jeg skulle få.

Tusen tusen takk.

Og jeg som følte at jeg bare var så streng og kjedelig der inne - også opplever jeg at jeg kommer ut på en helt annen måte enn jeg hadde sett for meg selv, og at det inspirerer og rører andre...

Det er bare helt fantastisk...

Tusen takk for at dere ser på og for at jeg får bli med i tankeprosessene deres mot et bedre liv 😭

Finn fram speilet

Legg bort lupen og finn fram speilet som @tonjegarvik sa så fint i innlegget sitt her om dagen. Fin statement.
Kunne ikke vært mer enig.

Livet blir lettere og mer interessant (etterhvert om man er i startgropen) om man lar være å bruke tid på å irritere seg over andre og heller starter med å se på seg selv.

Men - å være åpen og ærlig med seg selv kan være vanskelig og ubehagelig, og noen ganger tror man at man er det uten at man FAKTISK egentlig er det🧐 #vrangforestilinger 👹* kremt kremt* ref. mine tanker om 71 duell og 71 performance.

Men - det handler bare om å sette i gang og øve.

Om noe provoserer deg med et annet menneske er det i deg det sitter. Så fremt denne personen faktisk ikke oppfører seg dritt med vilje. (Men selv hvordan man velger å respondere til det kan man lære å kontrollere til den grad det lar seg gjøre, er det kjærlighets relasjoner kan ting av og til være tunge å hanskes med, men man kan alltids lære skru ned påvirkningsnivået noen hakk)

Det fine er at når man lærer seg selv å kjenne blir man rausere med seg selv, og når man er rausere med seg selv så er det lettere å være rausere med andre.

Og vops så får man bedre og dypere connections og man slipper å bruke energi og tid på å kjenne på negative følelser - og irritasjon kan fordufte ut av det hverdagslige følelsesregisteret.

Vi er alle mennesker, og ingen er perfekte. Og perfekt, ja, det er bare en illusjon.

Gå for raushet og tilhørighet - og start med deg selv!

God torsdag!
Nå skal jeg straks se på 71.

Når du elsker ekstreme situasjoner

Hvis det er noe jeg elsker i livet så er det ekstreme og intense situasjoner - over lengre perioder (eks. 71).
Har ikke behov for å hoppe i fallskjerm, men å bli satt i krevende og totalt nye settinger over flere uker eller måneder er der jeg kjenner at jeg, merkelig nok, er i mitt ess. Jeg får testet grenser og indre styrke samt bekreftet for meg selv hva jeg er god for.

Jeg kjeder meg ikke og hjernen får masse å bryne seg på, som i ettertid gir rom for mye refleksjon, glede og vekst - når den rolige og stabile hverdagen er på plass igjen.

Selv om det er en vanvittig mental påkjenning og utfordrende der og da så er det altså noe av det beste jeg vet at livet kan gi meg. Noen ganger har det vært brutalt, men det har gjort meg til den jeg er og at jeg er blitt så fornøyd med og takknemlig for livet mitt og har det så bra i meg selv og vet hvordan jeg skal legge til rette egen hverdag for å føle meg mest mulig tilfreds og avslappet.

Slike situasjoner presser meg og gir meg et kvantehopp i riktig retning, opplever jeg selv.

Av og til så tenker jeg nærmest at livet blir kjedelig innimellom, men det hadde vært totalt utmattende å leve et helt liv under ekstreme omstendigheter, konstant.

Så jeg er ganske glad at livet mitt stort sett er relativt bedagelig.

Foreløpig kan jeg si at jeg har hatt 4ish slike opplevelse. Eller kanskje fem om jeg skal ta med at jeg startet Power Ladies. Litt usikker på om den kan tas inn i regnestykket egentlig,.

Jeg har egentlig ikke vært så flink på å oppsøke sånne situasjoner selv, men nå er jeg mer bevisst på hvilket type omstendigheter og rammer jeg liker å bryne meg på innimelmom - så da er det kanskje lettere å vite hvor å søke neste gang jeg kjenner at tiden er moden.

71 var en av dem, og å stikke til Silicon Valley uten å kjenne en eneste sjel og plutselig nettverket meg til en følelse av å bli kjent med hele byen, en annen.
De to andre kommer jeg sikkert til å dele på et senere tidspunkt.

Har dere noe forhold til denne type situasjoner?
Trives? Eller skyr du unna?

Vær anonym?

"Vær mest mulig anonym på 71, så kommer du sikkert lenger. Tar du for mye plass så blir du enkelt et target og kan ryke raskt ut."

For det første synes jeg det var et plagsomt advice fordi er det noe jeg ikke klarer så er det å ikke ta plass når jeg har et mål jeg skal oppnå og mening rundt det jeg gjør.

Og jeg kunne jo ikke la være å være meg selv, da ville jeg ihvertfall kommet corny ut på TV-skjermen fordi jeg måtte fake adferden min.

Stort sett så handler jeg jo på måten jeg gjør fordi jeg vil fremover, og tror at måten jeg velger å gjøre det på er den beste - inntill det motsatte er bevist.
Men risikoen er faktisk stor fordi man faktisk ender opp med å bli et target fordi man er så synlig at det bare blir lett å rette oppmerksomheten mot den som dominerer. Og da spesielt når det er kvinner som tar mye plass.

Og JA, jeg ble et target der rettere sagt, Jakobs target, rettere og om det var fordi jeg var så dominerende eller om det var ren tilfeldighet eller om det var pga universet bare ville at jeg skulle få den utfordringen - who knows.

Men det var noe av det beste som kunne skjedd meg der inne. Så mange hinder, gir så mye mestring som igjen bygger stein på stein med selvtillit og det betyr alt for videre å fortsette å gutse.
Så å ta plass er mer utfordrende og krever mye mer mot, men det bærer frukter - om man bare fortsetter å kjøre på!

Anyhow nå er det denne gjengen som er igjen på 71! Hvordan blir veien videre nå da?